for tiden føler jeg at jeg puster kun fordi jeg sitter med det lille håpet om at våren er rett rundt hjørnet (selv om det virkelig ikke ser slik ut når man ser på all snøen utenfor vinduet). jeg vil kjenne varme solstråler på skuldrene og i ryggen. jeg vil kunne gå ut av huset uten ullsokker. jeg ønsker å kunne gå normalt på asfalten uten å skli og falle på is. jeg er virkelig ikke en vinterperson.
mens jeg sitter her og venter på våren (ganske utålmodig for å være ærlig), så smiler jeg når jeg ser duetten med tom jones og janis joplin.
det må være helt fantastisk å kunne synge seg inn i en annen verden som de to gjør/gjorde. jeg tror jeg må dra på rockefeller på lørdag og danse meg vekk for noen timer. det blir sikkert bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar